Terapeutiske samfunn og behandlingsprogrammet på Samtun

Det terapeutiske samfunn

– en unik psykososial tilnærming og spesialisert behandling av rusavhengige

Terapeutisk samfunn som modell er en spesialisert systematisk behandlingsform, basert på vitenskapelig kunnskap. Dette er en effektivt og lønnsomt behandlingsmodell for spesialisert behandling av rusavhengige.

Det terapeutiske samfunn har en unik psykososial tilnærming, og er i stor grad et selvhjelpssamfunn hvor det blir lagt vekt på å være direkte, tydelig, ærlig og ansvarlig. Grunnlaget er psykodynamisk teori, med flermetodisk og opplevelsesorientert tilnærming. Det er en modell med faglige utfordringer og kreative muligheter, der fellesskapet som metode står sentralt.

Behandlingstilbudet innebærer et langtids behandlingsprogram med påfølgende rehabilitering og oppfølging gjennom videreføringsfaser. Behandlingen legges til rette i tråd med individuelle målsettinger. Behandlingsprogrammet kan derfor ha ulik varighet. Programmet er innrettet med delfaser, som angir progresjon i utviklingen. Fasene har derfor veiledende tidsangivelser og bør i større grad være funksjonsfaser enn tidsfaser.

Metoder som brukes i behandlingen er blant annet ulike former for psykoterapi, (eksempelvis gestaltterapi, kognitiv terapi). Metoder for sosial trening og strukturert miljøterapi, familie- og nettverksarbeid inngår også i programmet. Dette satt i system utgjør ” Fellesskap som metode”.

Kombinasjonen av tilnærming i grupper og individuelle behandlingsplaner, skal ivareta enkeltpersonen og orientere vedkommende mot sine omgivelser.

Terapeutiske samfunn er en egen metode innen rusbehandling. Vekselvirkningen mellom gruppeterapi og strukturert miljøterapi er hele tiden veiledet og administrert av et personale som er trent til å få samspillet mellom elementene til å virke i ønsket retning. Modellen er internasjonalt anerkjent som en behandlingsform for rusavhengige med multiproblemer, og understøttes av forskning.

Terapeutiske samfunn har en helhetlig tilnærming til alvorlig rusavhengighet. Det enkelte terapeutiske samfunn gir tilbud om sosial-, psykisk-, helse- og yrkesrettet behandling enten med eget profesjonelt personell eller gjennom faste samarbeidssystemer. Dette betyr at de individuelle behandlingsplanene er basert på problemets art, individets utvikling og pasientenes utviklingsnivå i forhold til endring av livsstil og mental helse. Det er viktig å ta hensyn til kompleksiteten i rusavhengigheten.

Modellens innretning er systematisk og metodisk gjennom:

fastsatte rammer for strukturert hverdag
aktiv miljøterapi i organisert arbeidsstruktur
definert behandlingsprogram
individuelle behandlingsplaner
formalisert samarbeid med hjemmekommune
målrettet og avtalt videreføring etter døgnopphold

De terapeutiske samfunnene anvender tverrfaglig sammensatte personalteam. I personalgruppene inngår ansatte med helse- og sosialfaglig høgskoleutdanning, medisinsk faglig personell, pedagoger og personer med relevante universitetsutdanninger, praktisk yrkesopplæring og tidligere rusavhengige.

Metodeutvikling er basert på dokumentert forskning på denne modellen, langvarige kliniske erfaringer og annet vitenskapelig arbeid om rusavhengighet. Modellen har vært underlagt vitenskapelige studier i kostnadseffektivitet, og har vist suksess i å oppnå behandlingsmålsettinger som redusert rusmiddelmisbruk og sosialt avvikende atferd. Den har internasjonalt vist seg som en av de mest effektive metodene innen døgnbehandling uten substitusjonsmedikamenter.

Bemanningsfaktoren er, med tanke på målgruppen, lav, i gjennomsnitt 1 : 1. Dette muliggjøres gjennom selvhjelpsmodellen der ressursene til den som er i behandling benyttes aktivt. Samtidig vil det hele veien være kvalifisert behandlingspersonell som står ansvarlig for tilrettelegging og gjennomføring av behandlingen.

For mer informasjon; se De Leon, G., 2003. Det terapeutiske samfunn, teori, modell og metode. Oslo: Universitetsforlaget.

Dag Furuholm, Arne Schanche Andresen, 2007. Fellesskap som metode om miljøterapi og rus Oslo: Cappelens Forlag.

Martin Kooyman, 1992. The therapeutic community for addicts: intimacy,parent involment and treatment outcome. Proefschrift Rotterdam.

Dag Furuholm, 1993. Boka om Veksthuset. Oslo: Cappelens Forlag

Olav Helge Angell, 1998. Mellom Regenbogen og dei svarte hola, ei fremstilling av og etterundersøking ved Sauherad Samtun.Oslo: Diakonhjemmets høgskolesenter.

Kort fremstilling av behandlingsprogrammet på Samtun

Inntak

Alle som søker seg inn på Samtun, må igjennom en inntaksprosess. Samtun innkaller søkeren til en forvernssamtale, der vi blant annet avklarer om Samtun er ”riktig” behandlingstiltak for vedkommende.

Samtun har driftsavtale med Helse Sørøst om 24 døgnplasser. Målgruppen er unge voksne rusmiddelsmisbrukere i alderen 18- til 28 år. Pasienter med store psykiske eller somatiske problemer kan ikke nyttiggjøre seg behandlingen. Samtun har ikke LAR-behandling i sin avtale.

Når forvernsamtalen er gjennomført, er det ønskelig at pasienten deltar i minimum to motivasjonsgrupper/samtaler. Målet med motivasjonsgruppene er blant annet å forberede og motivere pasientene best mulig til behandlingsprogrammet.

I inntaksprosessen prøver vi å ha god kontakt med henvisende instans og andre relevante samarbeidspartnere i tillegg til pasienten. Vi starter opp denne prosessen raskt etter henvisning, uavhengig av hvor lang ventetiden måtte være, da vi har erfaring for at dette er med på å øke paratheten til behandlingen.

Se også vår hjemmeside www.samtun for nærmere detaljer.

Hovedhuset

Hovedhuset har plass til 18 pasienter, som bor på dobbeltrom. De utgjør fellesskapet. Behandlingsprosessen er delt inn i tre faser på hovedhuset.

Fase 1 – velkomstfasen og introduksjon.

Fokus: Trygghet og orientering.

I denne fasen skal pasientene lære noe om programmet, og de ulike virkemidlene innenfor strukturen på Samtun. Det blir også lagt vekt på at pasientene blir kjent med fellesskapet, de ulike verktøyene, gruppetilbudet, samt de ansatte. Pasientene har roller i arbeidsstrukturen som mannskap.

Fase 2 – Oppdagerfasen og utprøvingsfasen.

Fokus: Bli kjent med seg selv.

I denne fasen skal pasienten begynne å arbeide mot å realisere egne behandlingsmål. Pasienten skal utvikle åpenhet til seg selv og ha god kontakt med fellesskapet. Vedkommende skal lære seg til å bruke programmet aktivt gjennom bevisstgjøring, med fokus på atferd i fellesskapet, og ha som delmål å kunne be om hjelp og støtte. Pasienten utvikler begynnende forståelse for egen og andres atferd, holdninger og tankesett som opprettholder misbruket. Brukerne begynner bearbeidning og fordypning i egne psykologiske og relasjonelle mønster. Pasientene har roller i arbeidsstrukturen som ledere, assistenter og mannskap. Pasientene starter på sosial trening utenfor fellesskapet i lokalsamfunnet.

Fase 3 – Rollemodellfasen.

Fokus: Videreutvikling og orientering ut.

Pasienten skal videreutvikle fokus fra fase to med større vekt på egne følelser og reaksjonsmønstre. Skape større personlig bevissthet mot å utvikle egne ressurser, for bedre å kunne hjelpe seg selv, og andre. Det legges vekt på å utvikle sosialt nettverk, blant annet gjennom planlagte treningsturer og deltakelse på fritidsaktiviteter i nærmiljøet.

Pasienten har formelt større ansvar på Hovedhuset, både gjennom formelle roller for eksempel ved å kunne inneha ledende roller i arbeidsstrukturen, men også uformelt som rollemodell. Siste del av fasen er en gradvis tilnærming til treningsfasen, gjennom å delta to dager i uken i det interne arbeidstreningsprosjektet på Trenings- og etableringsavdelingen.

Trening og etableringsavdelingen

Etter Hovedhuset overføres pasientene til Trenings- og etableringsavdelingen. Prosessen er delt inn i følgende faser:

Treningsfasen.

Fokus: Personlig utvikling, fysisk og psykisk helse, rusmestring, arbeidstrening og sosial trening.

Pasientene bor først på eget rom i treningsboligen, så til egne hybler der de har ansvar for egen husholdning. Treningsarenaene for arbeids- og sosial trening er det interne arbeidstreningsprosjektet, lokale arbeidsplasser, nærmiljøet /aktiviteter og Samtun.

Pasientene følges opp gjennom ulike tiltak, bl.a. to ukentlige terapigrupper, samt individuell veiledning og støtte. Fellesskapet som ressurs og korrigering er fortsatt viktig. Individuelle behov i forhold til integrering og trening i å mestre hverdagslige gjøremål har hovedfokus. Interesser og kontakt skapes på de ulike sosiale treningsarenaene. Oppfølging på arbeidsplassen gjennom møte med pasient, miljøterapeut og arbeidsgiver. Forståelse for egne kognitive og emosjonelle ferdigheter, psykologisk velvære og ivaretakelse av egen fysisk helse, blir viktige elementer i behandlingen og planleggingen av videre forløp.

Den sosiale kontrollen i bomiljøet er en viktig støtte, spesielt når treningen i forhold til omverdenen kan by på vanskeligheter. (Samtun har fem ansattboliger på tunet).

Etableringsfasen.

Fokus: Rusfrihet, etablering i egen bolig, ny arena for arbeidstrening og sosial integrering, oppfølging tilpasset behov utenfor døgnbehandling.

Den siste fasen av oppholdet på Trenings- og etableringsavdelingen brukes til etablering der pasienten har valgt å bosette seg. Det er en myk overgang mellom institusjon og utflytting, der pasientene de siste 6 -12 ukene har egen bolig som de reiser til. Det opprettes ny arbeidstreningsplass i bosettingskommunen og pasientene begynner med arbeidstrening der en til to dager i uka. Arbeidstreningen økes gradvis. Pasientene starter i en organisert aktivitet i kommunen. Pasientene vil trene på å ta ansvar for seg selv ved å ta opp problemstillinger som er viktige for at de skal kunne trives og føle seg trygg til å forsette utvikling sin utenfor institusjonen.

Rammene for pasientene i etableringsfasen, er primært basert på sosial kontroll fra fellesskapet og selvstendighet i boform. Det innebærer klar og tydelig kultur for arbeidsinnsats og regler for hvor den sosiale treningen skal være. Nettverk og gode relasjoner som støtter rusfrihet, har fokus. Ansvarsgruppa, med Samtun, kommunen, ny arbeidsgiver, Nav og eventuelt andre instanser som DPS (distriktspsykiatriske senter), samarbeider tett før fullstendig utflytting.

Det utarbeides planer for de pasientene som har behov for hjelp og støtte fra det øvrige hjelpeapparatet. Det kan være behov for poliklinisk psykososial behandling fra DPS, og/eller tett oppfølgning som for eksempel psykososial støtte, råd og veiledning fra sosialtjenesten i egen hjemkommune.

Etterbehandling.

Fokus: Integrering og mestring av et selvstendig liv uten rusmiddelmisbruk, samt stabilisering og støtte.

Pasienten er etablert i samfunnet, som oftest i hjemkommunen. Pasienten er som regel inne i en yrkesrettet rehabilitering, men med fortsatt behov for støtte til personlig utvikling og konsolidering av tillært kunnskap fra behandlingsoppholdet på Samtun.

Vi har erfart at pasientene forsatt kan ha behov for tett individuell oppfølging og i noen grad også har ønske om å forsette i gruppesamtaler/-terapi. Samtun har tilbud om etterbehandlingsgruppe en gang i måneden.

De som går i etterbehandlingsgruppa, har mulighet for å være med på feiring av høytider og/eller ferie sammen med pasienter i treningsfasen på Samtun.

Øvrige behandlingsaktiviteter på Samtun

Familie- og nettverksarbeid.

Hovedmålsettingen for dette arbeidet er å:

gi pårørende mulighet til å få forståelse av behandlingsprogrammet til Samtun, og hvilke prosesser deres barn jobber med.

gi pårørende mulighet for å utveksle erfaringer, reflektere rundt sine egne prosesser og dermed kunne begynne å ta bedre vare på seg selv (familiegruppe).

På Hovedhuset er det fire besøksdager for pårørende i løpet av året. Pasientene har inntil fem treningsturer hvor de har muligheten for å besøke pårørende og/eller rusfrie nettverk.

I treningsfasen er det mulig å reise oftere på treningsturer, og det er mulig å få besøk ut ifra mer individuelle ønsker og hensyn.

Barnehelgene på Hovedhuset er et tiltak hvor pasienter kan ta i mot egne barn. Disse avvikles en fastsatt helg i måneden. I treningsfasen er dette individuelt tilrettelagt.

Samtun har 5-6 familiesamlinger i året. Fellesskapet inviterer familien til hyggelig samvær. Pårørende blir også invitert til å delta i familiegruppe ut fra metoden om sosialt gruppearbeid og hjelp til selvhjelp. Målgruppen er foreldre, fosterforeldre og besteforeldre der det er naturlig.

Familien får tilbud om en tilrettelagt informasjonssamtale sammen med pasienten, i starten av behandlingen, ved overgang til treningsfasen og igjen når pasienten er begynt i etableringsfasen.

I noen tilfeller tilbyr vi familiesamtaler med pasienten og familien eller henvise dem til øvrig hjelpeapparatet dersom det er hensiktsmessig.

Samtun har gjennom dette arbeidet etablert et tettere forhold til pårørende og har fått et bedre utgangspunkt for samarbeid og nettverksarbeid.

Helsearbeid.

Målsetting; å ivareta pasienten fysiske og psykiske helse.

Pasienten blir fulgt opp av vår egen lege i.f.t fysisk og psykisk helse.

Alle pasienter gjennomgår screening og evt. utredning av psykiske og somatiske problemer i løpet av oppholdet. Vi har utstrakt samarbeide med DPS Notodden, Telemark sykehus HF.

Pasienter henvises også til den fylkeskommunale offentlige tannhelsetjenesten for oppfølging og rehabilitering av tenner der det er nødvendig.

Kultur og fritidsaktiviteter.

Målsetting; å gi inspirasjon til et aktivt liv utenom arbeidslivet.

Det blir lagt vekt på å gi pasientene tilbud om forskjellig fritidsaktiviteter, kulturelle opplevelser og kreative aktiviteter under hele behandlingstiden.

Samarbeid med henvisende instans og øvrig hjelpeapparat

Ansvarsgrupper og individuell plan.

Samtun bruker ansvarsgrupper aktivt som arbeidsmetode. Under hele behandlingsprogrammet vil det i forkant av hver ansvarsgruppe utarbeides en rapport med bakgrunn i pasientens behandlingsplan. Ansvarsgruppemøtene holdes regelmessig gjennom hele behandlingsoppholdet. Samtun anser ansvarsgruppene som en god måte å koordinere samarbeidet med kommunen, pasienten og eventuelt andre instanser. Medlemmer i ansvarsgruppen kan følge med i behandlingsprosessen, informere og bli informert. Medlemmene bidrar i behandlingsplanleggingen og pasienten får delt erfaringer og ny innsikt med støtteapparatet i hjemkommunen. Ansvarsgruppemøtene er også en god samhandlingsarena for å samarbeide med pasienten om vedkommendes individuelle plan (IP).